Å føle seg syk under graviditet er vanlig, det er også vanlig å måtte kaste opp. Alle er forskjellige. Det er de som ikke kjenner noe i det hele tatt, og noen som er kvalme i en viss periode av svangerskapet. Imidlertid er det også de som kan bli påvirket av Hyperemesis Gravidarum, noe som skjedde med Amanda Hagstedt. I dagens innlegg får vi lese hennes historie.

 

Hva er Hyperemesis Gravidarum?

Å være kvalm under graviditet er ikke farlig, men kan være veldig slitsomt. Imidlertid kan omtrent 1% av alle gravide få ekstremt alvorlig graviditetskvalme. Dette blir kalt HG, som er en forkortelse for hyperemesis gravidarum. Det innebærer at man er veldig kvalm, verre enn en person som gjennomgår normal graviditetskvalme. Det kan føre til at man kaster opp så mye at man blir dehydrert. Noen ganger kan oppkast oppstå opptil dusinvis av ganger om dagen. Dette kan igjen gjøre det vanskelig å få i seg mat og drikke, som forhindrer tilstrekkelig ernæring og væskeinntak, og gjør at man kan gå ned i vekt. Dette kan føre til at den gravide trenger sykehusbehandling, for å få ernæringsløsning via drypp, samt medisin.

Kvalmen starter ofte tidlig for de som får hyperemesis gravidarum, vanligvis i uke 4-6. Kvalmen kan bli bedre under graviditeten og avta rundt uke 20. Men den kan også fortsette gjennom svangerskapet og føre til komplikasjoner som mangel på næringsstoffer, magesår og sår i halsen.

Vanlige symptomer på HG er:

• Vanskeligheter med de daglige rutinene i livet.
• Alvorlig oppkast og kvalme.
• Dehydrering, ketonlegemer i urinen.
• Vektnedgang

Selvfølgelig er det individuelt hvordan man påvirkes. Symptomene kan variere, noen reagerer mer enn andre. Men noe som går igjen er den dominerende kvalmen, som virker svekkende på evnen til å takle hverdagen.

I tillegg til de vanligste symptomene ovenfor, kan man også rammes av:

• Magesmerter.
• Halsbrann og en metallisk smak i munnen.
• Hodepine.
• Lavt blodtrykk, noe som kan føre til svimmelhet og besvimelse.
• Depresjon.
• Store muskelsmerter.
• Tørre lepper og tørr hud som mister elastisiteten.
• Raskt vekttap.
• Kalde hender og føtter.
• Økt følsomhet for smak, lukt, lyd og bevegelser.

Hyperemesis gravidarum påvirker vanligvis ikke barnet negativt, men det kan være veldig vanskelig for deg som er gravid. For noen mennesker kan disse problemene føre til at graviditeten føles som en plage, og det er lett å føle seg veldig ensom og redd. Derfor kan det føles bedre å snakke med noen om problemet og våge å få hjelp, fra for eksempel en jordmor eller lege. Det er viktig å forstå at hyperemesis gravidarum er en alvorlig sykdom, som kan kreve sykehusinnleggelse, og at man bør søke hjelp så raskt som mulig.

 

 

"Jeg var en fange i min egen kropp."

Amanda Hagstedt, 23, ble for 10 uker siden mor til sitt første barn, Signe. Før Amanda ble gravid, hadde hun bare hørt om hvor fantastisk det er. Hvor fredelig det er å føle magen vokse og la sin egen kropp skape noe helt unikt.

Men slik ble ikke Amandas graviditet. I stedet ble den rett og slett en pine. Kvalmen forsvant ikke, hun var sengeliggende, noen ganger lå hun på badegulvet og hang over toalettkanten, hun gjennomgikk vekttap og sykehusbesøk. Amanda led av en sykdom hun ikke visste eksisterte, nemlig hyperemesis gravidarum.

- Jeg ble fortalt at alle som er gravide kaster opp og føler seg uvel, at det skal være sånn. Men det var først i uke 12 at venninnen min begynte å stille spørsmål ved hvordan jeg egentlig følte meg, at jeg hadde gått ned så mye i vekt at dette ikke kunne være normalt. Så nevnte hun hyperemesis gravidarum. Jeg leste videre om sykdommen og kjente meg igjen. Så sjekket jeg journalen min og så at jeg hadde fått diagnosen, uten å ha fått vite om det selv.

Amanda forteller at hun forsto at man kan føle seg dårlig, men tenkte at det ikke skulle være på dette nivået. Hun begynte å stille spørsmål ved om hun virkelig var så svak, at hun ikke kunne gjøre enkle ting som å gå på toalettet selv.

- Når det var som verst måtte samboeren min bære meg til dusjen, fordi jeg ikke hadde krefter. Da hadde jeg også veldig raskt gått ned hele 12 kg og veide bare 42 kg, man kunne knapt se at jeg var gravid. Mine verste symptomer var nettopp at kroppen min havnet i sult- og energisparemodus, håret mitt sluttet å vokse og jeg ble også kald og sluttet å svette. Jeg følte meg som en fange i min egen kropp, ettersom jeg ikke kunne kontrollere noe.

Første gangen Amanda kontaktet helsevesenet og spurte om det virkelig skulle være slik, fikk hun til svar at det går over. Den terskelen steg hele tiden. For hver uke som gikk ble det vanskeligere, men hun fikk likevel svaret "Det går snart over". Men for Amanda føltes det ikke riktig, så hun valgte å bytte jordmor.

- Til slutt fikk jeg en jordmor som jeg virkelig likte og følte meg trygg med. Hun fulgte meg opp hele tiden, hadde veldig bra kontroll på journalen min og var en god person å snakke med. Hun forsto situasjonen.

 

"Det føltes veldig ensomt, spesielt de gangene jeg ble innlagt på sykehus og datteren vår fikk vokseproblemer."

Amanda ble innlagt på sykehus med drypp flere ganger, og hun fikk sterke medisiner for kvalmen. Det hjalp en liten stund, men var slitsomt i lengden.

- I og med at jeg fikk en god gynekolog, fikk jeg muligheten til å kunne komme inn for å få drypp når som helst. Jeg kunne også få et legemiddel som kreftpasienter får, for å redusere kvalme under stråling og cellegiftbehandling. Både drypp og medisin hjalp veldig godt der og da, men på sikt var det ikke optimalt.

Til tross for at hun kunne komme inn og få drypp når som helst var det veldig vanskelig for Amanda. Både fordi hun måtte dra inn ofte, og fordi hun måtte komme inn alene.

- Det var veldig spesielt å være gravid under en pandemi, ettersom partneren min ikke fikk bli med på noen kontrollbesøk, som i dag gjelder for alle som er gravide. Det føltes veldig ensomt, spesielt de gangene jeg ble innlagt på sykehus, samt da datteren vår hadde vokseproblemer. Da var jeg på vekstklinikken annenhver uke, uten partneren min, som var både slitsomt og skremmende.

Hun forteller også om hvordan partneren hennes syntes det var vanskelig. Det var vanskelig å se Amanda føle seg så dårlig, spesielt når han ikke kunne hjelpe henne. Kort sagt, han følte seg veldig maktesløs. Samtidig var han veldig lei seg, for at han ikke fikk ta del i ultralyder og kontroller.

- Selv om partneren min følte seg hjelpeløs i mange situasjoner, er jeg ekstremt takknemlig for å ha hatt ham ved min side. Han har alltid vært støttende, han er alltid der for meg. De gangene jeg følte meg alene, de gangene jeg følte at jeg ikke orket mer og de gangene jeg trengte hjelp, var han der for meg og datteren vår. Jeg har venner som også har vært en god støtte. Dessverre er det også mange som ikke har forstått hvor ille det har vært og dermed sett på meg som kjedelig. Så jeg er takknemlig for de som har holdt seg ved min side.

 

"Hvis dere ikke setter i gang fødselen, tar jeg ut barnet selv."

Etter uke 30 ble kvalmen verre og hun følte seg totalt maktesløs.

- Jeg hadde daglig kontakt med min støttende jordmor og lege. Men til slutt følte jeg at jeg ikke orket mer og sa rett ut: "Hvis dere ikke setter i gang fødselen, tar jeg ut barnet selv." Det ble min redning, da de satte i gang fødselen i uke 37.

Amanda snakker om fødselen og hvordan hun gikk i en tilstand av å bare takle det, uansett hvor ille eller tøft det var.

- Først og fremst var det fantastisk å føde babyen sin. Det var også herlig hvordan kvalmen slapp umiddelbart, så snart morkaken var ute. Det var en enorm lettelse og befrielse. Foran meg lå den vakreste lille skapelsen jeg noen gang har sett. Da jeg var hjemme fra sykehuset, kunne jeg spise mat igjen. Det var så utrolig godt, ettersom jeg mer eller mindre ikke kunne spise på 8 måneder.

Men Amanda forteller også om hvordan hun for tiden er inne i en lang restitusjonsperiode. Noen ganger kan hun få vondt i magen når hun har spist mye. Hun føler seg ofte sliten. Hvis hun føler seg uvel en dag, kan hun noen ganger få panikkangst.

- Det er som om følelsene kommer tilbake. Så snart jeg føler meg dårlig en dag, kan jeg tenke på hvordan jeg hadde det da og få ordentlig angst. Å ligge i en seng i 9 måneder har satt sine spor, veien tilbake er lang. Jeg er overlykkelig over at jeg har fått Signe. Jeg er så takknemlig for at både jeg og min partner ble så sterkt knyttet til henne med en gang. Men jeg ville ikke hatt et slikt svangerskap igjen. Jeg ønsker ikke engang at min verste fiende skal ha det så ille som jeg hadde det da.

Amanda blir sterkere for hver dag som går og bygger for tiden et nytt liv med familien.

- Graviditeten har vært den største av alle prøvelser så langt i mitt liv. Jeg har fått en ny respekt for kroppen min og min indre styrke. Noen ganger lurer jeg på hvordan jeg overlevde.

 

’’Ikke vær redd for å snakke om det.’’

For øyeblikket finnes det dessverre ikke mye kunnskap eller statistikk om hyperemesis gravidarum. Amanda forteller om hvordan hun først syntes det var vanskelig å skrive om graviditeten og tilstanden. Men hun følte at hun måtte skrive om det, slik at flere kunne ta del i det. Mange kvinner kan nemlig leve med Hyperemesis gravidarum, uten å vite om det. Hun forteller hvordan hun følte seg alene, men har blant annet blitt med i en Facebook-gruppe og fått støtte fra andre som har gått gjennom samme situasjon.

- Ikke vær redd for å snakke om det. Det kan føles mørkt når man er der, men det er viktig at det snakkes om. Forskning er nødvendig, samfunnet må bli mer informert om HG slik at det kan skje en endring. Jeg visste ikke hva HG var før jeg fikk det selv. Det er nok flere som ikke har hørt om det, så det er nødvendig med statistikk. Mennesket har født barn i alle år. Det er det mest naturlige som finnes, derfor bør det finnes mer kunnskap og forskning om dette. Hvorfor har en person rett til å ha det bra under graviditeten, mens en annen ikke har det?

Amanda fortsetter:

- Til deg som går gjennom dette. Jeg vil at du skal vite at: du er sterkere enn du tror, ​​du bør våge å stå for dine rettigheter. Du har rett til legehjelp, du har rett til drypp og du har rett til støtte, avslutter Amanda.

 

Å være nærstående til noen med HG

Enten du er partner, venn eller familiemedlem til personen som lider av hyperemesis gravidarum, er det lett å føle seg maktesløs. Det kan være vanskelig å sette seg inn i og forstå hvordan graviditetskvalme føles. Det er best å snakke med den som er gravid og spørre hvordan du kan hjelpe. Les om hyperemesis gravidarum, still spørsmål, lytt når den gravide vil snakke og spør gjerne legen / jordmoren om hva du kan gjøre. Det er vanligvis nok å bare vise at du er der, uansett om det er for å gi en skulder å gråte på, hente et glass vann eller kjøre til sykehuset eller legen. Men det viktigste av alt! Ikke døm eller klandre personen som lider av HG. Det er ingen som velger å lide av det, det er en fysisk sykdom som ikke kan kontrolleres.

 

Kort oppsummert er det vanlig å føle seg uvel når man er gravid, det er også vanlig å kaste opp. Men, det er de som har det ekstra vanskelig med dette. Det kan være veldig vanskelig og skummelt. Hyperemesis gravidarum er viktig å ta på alvor. Det er viktig å snakke om og det er viktig at den som har det får den omsorgen den trenger.

 

________________________________________________

@amandahagstedth