Livet som karrierekvinne og fembarnsmor – Jollyroom møter Ann Söderlund

Å kombinere karriere og en hverdag som småbarnsforelder, det er ikke nødvendigvis noen smal sak. Dette er noe journalisten, podderen, programlederen, forfatteren, influenceren og ikke minst fembarnsmammaen Ann Söderlund kjenner godt til. Her har vi virkelig en med mange baller i luften. I dagens Trends-innlegg får vi høre litt mer om hvordan dette funker i praksis!

Hvordan vil du definere din yrkesrolle? 

Min yrkesrolle er ganske sprikende, men jeg har uansett en rød trød jeg alltid kommer tilbake til – skrivingen. Grundrollen er skrivende journalist. Jeg prøver også å stå på scenen på en eller annen måte, spille litt skuespill og forelese. Podding er også en måte å uttrykke seg, det er veldig viktig for meg å bable. Av og til tenker jeg at det blir for mye, men jeg tor jeg bare må få ut alt som foregår i hodet mitt.  

 

”Jeg kan fortsatt føle at det vel ikke kan være noen som bryr seg om det jeg sier”

 

Du deler jo mye og våger å by på deg selv. Hvordan ser du på det å være så åpen om hverdagslivet? 

Jeg later som ingen hører etter. Skillet mellom privat og personlig har jeg krysset for lengst. Å bare dele sine gode og lykkelige stunder ville ha vært løgnaktig. Men er man en influencer så er man det på alle måter, og man må være forsiktig med det også. Jeg kan fortsatt føle at «det vel ikke kan være noen som bryr seg om det jeg sier», men jeg merker at mange faktisk gjør det. Siden jeg begynte med poden har jeg fått høre «nå har jeg endelig bestemt meg, nå skal jeg skille meg og dumpe den kjedelige karen!», og da tenker jeg «oi, nei nei, stopp!» Selv om jeg kanskje er mer ærlig enn mange andre kjendiser er det fortsatt en frisert verden jeg forteller om. Man får ta det med en klype salt ettersom jeg i bunn og grunn vil underholde. 

 

”Jeg ville ha det som var bråkete og morsomt”

 

Du er jo mamma til fem gutter. Visste du alltid at du ville ha en stor familie? 

Nei. Jeg har alltid likt barn, men har aldri likt å ha ansvaret for dem. Jeg liker å sette i gang ting, men jeg er kanskje ikke alltid like flink til å behandle det med omsorg og få det til å vokse. Jeg vil at noen andre skal ta over, typisk entreprenørsgreie. Jeg tenkte ikke mye på barn og familie før moren min døde, men etter det tror jeg at underbevisstheten min sa ”jeg kan ikke oppleve dette en gang til, at noen forsvinner. At alle forsvinner og ingen står igjen». Det er nok en blanding av at jeg vil ha en stor herlig familie og at jeg kan løse det økonomisk. Men jeg husker også at det var morsommere å være flere barn enn færre. Jeg ville ha det som var bråkete og morsomt.

 

De som følger deg vet at du snakker mye om det å være forelder, om morsrollen og om hvordan man holder ut som kvinne. Er det noe som er ekstra viktig å tenke på for å føre feminismen din videre til sønnene dine? 

Jeg lever ikke alltid som jeg preker, men det gjør kanskie ikke alle andre heller. Det kan være at jeg gir inntrykk av at jeg prater mer om feminisme med barna mine enn jeg faktisk gjør, men jeg prøver å snakke med dem om det. Noe som alltid funker er den superviktige gylne regelen «behandle andre som du selv vil bli behandlet». Jeg tror veldig på det å dytte en sterk ryggrad på barna, uten at de egentlig merker det. Litt som å vaske hendene rutinemessig. Nå er vi for så vidt ikke så flinke til det i vår familie, men allikevel! 

 

Vil du si du er en uredd person? 

Ja, veldig uredd. Siden jeg tok så mye eget initiativ sa foreldrene mine ”æh, hun får klare seg selv”, noe som gjorde at jeg tidlig begynte å kjøre mitt egne lille entreprenørsliv. Det har vært tyngre for meg å gå en rett vei og leve et tradisjonelt hverdagsliv. Jeg har ikke hatt det kartet som viser hvordan et «normalt» liv skal leves, jeg har isteden levd mitt eget Pippi Langstrømpe-liv. Imidlertid skulle jeg ønske at jeg hadde vært mer ansvarsfull og etablert et vanlig liv tidligere. Hvert år merker jeg at man faktisk trenger å ta seg av sin egen dritt, psyken sin og pengene sine. Det er så viktig med en stabil grunn å stå på, ellers kan andre utnytte deg. 

 

Hva mener du med «stabil grunn»? 

Min idé om å leve lenge og ha et godt liv er at grunnen må være fikset. Man bør ha et par ting klappet og klart, ha sin vatterte vest. Trygghet. Det jeg vil si er at man skal prøve å finne ut hva man selv vil. Det trenger ikke å være en ferdig plan, men en grunnskisse. Deretter kan du bli forelsket, bli kjørt på tjukka eller miste jobben. Men har du det stødige grunnlaget ditt er det noe du kan støtte deg på. Da mener jeg ikke bare penger, men også utdanning, selvtillit og selvfølelse. 

 

Drar du noen gang en hvit løgn til foreldre?

Det skjer hele tiden. Jeg lagde en Pavlovakake med lemoncurd på, den sa jeg at jeg hadde laget, selv om den var på boks. Det er litt etter moren min, hun jukset seg til ting. Tenk pulverbearnaise med fløte i. Jeg topper ting og sier at jeg har laget det fra grunnen.

 

Har du noen ”Mom-five” på lager til oss? 

Det er tusenvis av sånne. Men en klassiker er for eksempel når barna vil ha noe, og jeg ljuger og sier at det er tomt eller at det er stengt. Jeg ljuger ikke fordi jeg ikke vil gjøre ting, men av og til er man jo faktisk verdens dårligste mamma. 

 

”Alt blir ikke bra bare for at du tenner telys”

 

Om du tenker tilbake på den urolige Ann Söderlund – førstegangmammaen. Hva skulle du ville si til henne? 

Jeg skulle si at jeg må dele mer av foreldreskapet med pappaen og at jeg ikke må få så mange barn så fort. Det ble tre barn på fire år. Se hva du har rundt deg og ikke ha det så travelt, hvor mye orker du sånn egentlig? Vi begynner med ett barn, som får vokse, bli litt større og la alt liksom lande. Jeg tenkte at om man bare flyttet til et Villa Villekulla-hus ville alt bli herlig, men det blir det ikke av seg selv. Alt blir ikke bra bare for at du tenner telys. Grunnlaget må være i orden, så kan Pippi Langstrømpe-livet legges til. 

Helt til slutt, har du noe du vil si til andre foreldre, først og fremst mødre, som er for harde mot hverandre? 

Det er mange mammakonstabler der ute. Av og til vil jeg vise at jeg har lært meg noe og blir selv en konstabel. Feedback eller pekefinger kan faktisk gis på en god måte også. Mange trakter etter det perfekte hjemmet og den perfekte plassen, mens det brenner på innsiden. Gå en mil i mine sko så kanskje pekefingeren din ikke blir like lang. Det finnes en frykt for ikke å gå etter regelboken, men vi skriver 2017 nå, og en ny regelbok er på vei inn. 
La hverandre være i fred, se ut og oppføre seg som man vil. Jeg tror at forholdet mellom oss blir bedre om vi slapper av og hjelper hverandre litt mer ❤
 

annsöderlund3.jpg